Makaber realisme – en fornøyelse

Jeg hyller Anne B. Ragdes ”Ligge i grønne enger” etter premieren på Trøndelag Teater i kveld.

”Berlinerpoplene”, ”Eremittkrepsene” og så til slutten på trilogien.
I kveld hadde ”Ligge i grønne enger” premiere på Trøndelag Teater. Historien er dunkel og makaber som bare det. Likevel er forestillingen rene fornøyelsen når den balanserer fra mørk til hysterisk morsom. Realismen i historien er til å ta og føle på, og det var ikke mange som forlot salen uten å tørke en tåre fra øyekroken. Gledestårer inngår også.

Slekta på Neshov i Trondheim har en vanskelig framtid i vente. Torunns far har nettopp tatt livet sitt i grisefjøset, og nå står odelsjenta foran vanskelige valg. Skal hun overta gården, fortsette med grisene og gjennomføre de daglige pliktene? Hun føler seg skyldig i farens død, fordi hun ikke ville ta over gården. Får holdningen en annen vri?

Torunns onkler, Margido og Erlend lever hvert sitt hektiske liv, og har liten medfølelse for Torunns samvittighetskvaler. Den ordentlige og tilbaketrukne Margido, trekker seg tilbake og lar Torunn styre med sine problemer. I mellomtiden planlegger han å modernisere begravelsesbyrået sitt på gården.
Erlend bor i København, og skal bli far sammen med sin homofile kjæreste Krumme. I tillegg har det sjarmerende paret store fremtidsplaner om å bygge et feriehus av to nedlagte siloer på gården ved Byneset. Avløseren, Kai-Roger, er omsorgsfull og viser sin nestekjærlighet overfor Torunn, men i alt blir kvalene hennes for mange. Hodet hennes bobler over i kaos, mas og krav. ”Gamlefar” på gården, Tormod, synes også dette blir for mye av det gode, og får et godt forhold til niesen sin…Det var visst ikke barnebarnet likevel.

Denne slekta er produsert på et slikt merkelig vis, at det hele blir veldig realistisk.
Flott! Man kjenner seg igjen på et teaterstykke. Ibsen var realistisk han også, men dette er jo nåtid. Publikum koser seg i salen. Stykket inneholder karakterer de fleste kjenner godt til, og som ikke det var nok, flettes jammen engelsk fotball inn i stykket også.
Øyvind Brandtzæg storspiller som homofile Erlend, og briljerer med munnrappe kommentarer som den fullsatte salen rister av. Ja, her blir publikum presentert ”den moderne danske kjernefamilie”. Et mannepar skal ha barn med et jentepar. Ibsen, henger du med?

Når andre akt nærmer seg slutten, sitter man likevel igjen med en annerledes følelse. Publikum kan ikke le mer nå. Dette er bare trist. 37 år gamle Torunn blir dratt i alle retninger, sverger til flaska og ender opp på en plass vi nordmenn desverre er altfor kjent for å oppholde oss på. Hun forlater riktignok campingplassen i boka, men på teatret ender historien med et farvel til både gården og hovedpersonen.

Anne B. Ragde har forlengst sett TV-serien om ”Berlinerpoplene”. Når kommer fortsettelsen?
Eller som noen på raden bak meg sa det så godt:
”Jeg håper hun setter seg ned og skriver igjen…”.

Medvirkende
Tone Mostraum
Trond-Ove Skrødal
Wenche Strømdahl
Øyvind Brandtzæg
Jan Erik Berntsen
Jakob Margido Esp
Ragnhild Sølvberg
Ingrid Bergstrøm
Silje Lundblad
Pål Christian Eggen
Jan Frostad
Helga Wendelborg

Regi: Otto Homlung
Scenografi: Milja Salovaara
Musikk: Ivar Gafseth
Lysdesign: Antonio Rodrigues Andersen